Hver gang jeg skriver om tidene til Sovjetunionen (eller rettere sagt om produktene og kulinariske tradisjonene i den historiske perioden), skjedde de som begynner å stampe føttene og hevder at ingenting skjedde. Vel, det var ingenting, mat i landet dukket opp bare med demokratiets komme. Før det ble alle spist av onde partitjenestemenn. Og resten av sjokoladesukkeret ble oppbevart i skjenken i årevis, og tok ut fra tid til annen - for å lukte.
Vel, hvem kan krangle - på nittitallet begynte vinduene i dagligvarebutikker (og ikke bare dagligvarebutikker) å se rikere ut. Det har dukket opp produkter som nå ikke kan kalles annet enn symboler på demokratiets triumf og nittitallet.
La oss huske?
Kyllingpølser, papirsmak skinke og andre pølsegodter
En av de viktigste påstandene de fremsetter mot den sovjetiske matindustrien og den sovjetiske handelen, er mangelen på pølse i hyllene. Noen sier at de ikke har sett henne i mange år, noen er rasende over at det var få varianter som ble presentert.
I familien vår kjøpte de når legen, når noen halvrøkt pølse, når - ukokt røkt, og spesielt varianter og navn ikke ble tenkt. Og jeg elsket pølser. I barndommen. Og i ungdommen også. Selv nå ville jeg ikke nekte en deilig pølse.
Men det viste seg på nittitallet. at pølser kan være veldig rare, ikke pølsesmak i det hele tatt. Disse pølsene dukket først opp på bokser, da - også vakuumpakket, de luktet rart, hadde ikke mindre merkelig smak og... viste seg å være kylling.
Men de ble feid bort, fordi de ble importert. Hurra, demokratiets triumf, i stedet for innenlandske "meieriprodukter" er det uforståelig kylling, men - importert.
Nok en salamipølse, som tydeligvis var farget med noe som ikke var helt naturlig, og presset skinke i enorme briketter - dyrt og... uspiselig, fordi det smakte som papir. Noen ganger saltet.
Svinelever, hakket kylling og deler av gjengrodde kyllinger
Det var ikke kjøtt i Sovjetunionen, og hvis det var - det var dyrt på markedet - skriver de oftere i kommentarene.
Men med nittitallet kom svinelever, store skinke som utgir seg for å være kylling og hakket kylling offentlig tilgjengelig. Alt dette ble levert til butikker (ofte boder) i form av gigantiske briketter, vel hvis de i tillegg var i pappesker. Hakket, hakket, hakket rett i bodene, oftest på gulvet, dekket, i beste fall, med film.
Jeg husker at jeg en gang i min ungdom på markedet så en selger kaste en slik brikett på asfalten med all sin dårskap å splitte den. Vel, hva - de vil kjøpe det uansett. Fordi det ikke var kjøtt i Sovjetunionen, og på nittitallet ble det helt utilgjengelig, fordi det fortsatt ikke var penger. Disse kyllingbenene ble ansett som en delikatesse ...
Konditori
Vel, hvordan kommer du forbi dem? Det var få kaker og bakverk i Sovjetunionen, og de som var, samsvarte ikke med den raffinerte smaken til publikum. Det var enten ingen sjokolade i SSR (ett alternativ), eller det var for dyrt (det andre alternativet), så folk var fornøyde med karamell.
På nittitallet var karamell borte. Kaker og bakverk, forresten også. Det var ikke klart hvor de var. Men importert luksus dukket opp i butikkene - cupcakes og rundstykker. Veier 400 gram, pakket i vakre poser som lukter kjemiske jordbær. Eller et kjemisk kirsebær. Eller ikke mindre kjemisk sitron.
Deres smak var passende - bare deilig! Fra første bit ble det klart - de angret ikke på sukker og bakepulver til deigen. Men... De ble importert. Og de kjøpte slike ruller til barn, for det meste, på høytider. Fordi det er dyrt.
Noen av foreldrenes bekjente klaget over at en liten jordbærrull er dyrere enn en stor "Flight" (det var en slik kake). Som, rip-off. Men hvilken smak, hvilken smak ...
Sovjetiske søtsaker ble forlatt. I stedet for et utvalg (wow, dette er sovjetisk sjokolade!) Fikk barna såkalte sjokoladestenger. Det var lite sjokolade i disse stolpene. Veldig lite. Og de koster mer enn det banale "Alenka", husker jeg, og enda dyrere enn "Assorterte" godteri (pakket i flerfarget folie).
Dette ønsket om "importert" minner meg nå om koloniseringen av Amerika - både sør og nord. Der var lokalbefolkningen også glad for å ta tak i de billige pyntegjenstandene som kolonialistene tilbød dem. Men kanalen handler ikke om historie, men om mat.
Så jeg husker personlig disse dagligvaresymbolene på nittitallet. Og du?