De kastet meg hit temaet en nidkjær holdning til produkter. Fordi økonomien i vår tid må være økonomisk – matvareprisene vokser dag for dag. Enten melder produsenter av kjøtt og pølser at de ønsker å lage 20 prosent mer verdi, enn produsenter av korn, Og jeg vil ikke tenke på hvordan prisen på de mest vanlige grønnsakene, som alltid har vært nesten en krone, hopper.
Men hva er iver og rimelig økonomi, og hva er grådighet, eller rettere sagt, grådighet?
En kollega her fortalte meg at slektninger som kom på besøk prøvde å besøke klosteret hennes med en annens charter - de sier, de teller ikke mat, "fungerer for toalettet." Og hjemme hos dem er det ikke vanlig å begrense porsjoner og gi ut noe på kontoen. Koteletter stekes - det betyr mye. Borsjten tilberedes slik at alle ikke har nok på en tallerken, hvis de vil legge til, og slik at alle har nok kjøtt der, og ikke en klagende liten bit. Godteri og søtsaker er fritt tilgjengelig. Og så med ethvert produkt.
Slektninger hadde faktisk ingenting imot slike oppsett, men... de lærte - de sier, det ville være riktig å steke på en kotelett eller et stykke kylling, og det er nok. De nevnte seg selv som et eksempel - familien deres er halvparten så stor (tre personer i stedet for seks), men matkostnaden er ikke halvparten så mye, men ifølge de mest konservative anslagene syv.
Men her er det verdt å legge til - det er begrensninger ikke bare på mengden mat, men også på kvaliteten og sammensetningen. Men huset ble bygget. Og den andre går. Og disse - "spis alt opp." Med sin inntekt, sier de, er det ikke lenger mulig å bo i to etasjer, men «å bygge et palass».
Jeg liker ikke når noen begynner å telle andres inntekter og lære dem hvordan de skal disponere dem, men hvis du tenker deg om, er det et rasjonelt korn i slike resonnementer.
Til slutt ble nidkjære husmødre, der, i eldgamle tider, buffeer låst, sukker ble gitt ut ...
På den annen side er det noe med porsjontelling og utlevering av produkter strengt etter tellingen... Unormalt. hvordan nekte et barn som vil spise to kyllinglår og si - her er ett til deg, og ikke mett - så ta igjen pastaen?
Det kan jeg for eksempel ikke.
For meg er en ivrig holdning til mat å tilberede noe som hele husstanden vil spise med glede, fylle opp, og samtidig slipper du å kaste noe. Med tanke på budsjettet, selvfølgelig.
Og å telle og begrense... Ikke gjør det. heller ikke min.
Hva med deg?