Barnet (det eldste) fikk en sjeldenhet i en nyttårsgave - Sea Pebbles dragee. Nei, det faktum at de fremdeles er et sted, men løslatt, er forståelig. Jeg så dem bare ikke i hyllene, eller bare tok jeg ikke hensyn til dem.
- Hva er det? - Spurte en kinder bortskjemt med sjokolade fra hele verden, og var veldig overrasket over å høre hva du kan spise, deilig, det er "Sea steiner"!
- Ja, dette er ekte steiner! - Kinder pustet etter flere fruktløse forsøk på å tygge godteriet.
En hammer ble brukt for å forsikre deg om noe annet. Det er morsomt, ja. Midt i godteriet var det som forventet en glød. Hvorfor skallet var så hardt aner jeg ikke.
I barndommen var det alltid "Kamushki" i butikkene, jeg vil ikke si at jeg elsket dem så høyt, men å kjøpe hundre eller to hundre gram etter vekt og spise dem med hele selskapet var kult! Noen likte rødt, noen - grønne, noen valgte blålig. Jeg husker ærlig talt ikke forskjellen i smak.
Alle fargene på godteriene hadde en ting til felles - de var deilige og... myke! Jeg slapp å knekke tennene.
Det antas at arbeiderne fra konfektfabrikkene i sovjetiske tider dro derfra alt som ikke var spikret (og det var sant, det var tyver og tyver, men de ble tatt veldig flittig). Men hvorfor er de primitive "Sea Pebbles" uspiselige nå?
Dessuten er dette ikke den eneste søtheten som har blitt motbydelig. Jeg vil ikke si noe om sjokoladesøtsaker, hvor oppskriften nå endres av alle.
Men her er en annen posisjon - karameller i form av "puter".
Igjen, i den "sultne sovjetiske tid" var disse karamellene overalt. En slags - "Youth", ser det ut til, ble drysset med kakao eller kakao med sukker, jeg husker ikke helt. Resten er bare sukker eller melis.
De ble forent av en ting, under knusing av et karamellskall - sjokolade, frukt, melk - det var en flytende fylling, og det var ikke så vanskelig å komme til det.
Når jeg bestemte meg for å huske barndommen, kjøpte jeg noen "pads". Resultatet var det samme som med "Sea Pebbles" - det var mer enn vanskelig å gnage, og de sparte på fyllingen. Gud forby, fyllet kom over i et av disse fem godteriene. Gjorde de det på forskjellige linjer og så blandet det, eller hva? Ærlig talt kan jeg ikke forestille meg en teknologi som vil gi et slikt resultat.
Og drageen - en banal sukkerdrage i glasuren - har forsvunnet helt, som en klasse. I det minste innenlands produsert. Husker du flerfargede prikker? De ble solgt etter vekt, og også i papirposer, femti, som, gram eller hundre. Det kostet en krone dragee. Sammensetningen inneholder bare naturlige ingredienser.
Det kan antas at det ikke ville være etterspurt nå, men nei - nisjen til denne drageen var okkupert av alle slags "Tik-taki" og deres variasjoner, med prisene mye høyere selv når det gjelder dagens penger ...
Ja, jeg vet at angring på slike produkter nå regnes som en "skam". Som, hvilken dragee, hvilke "pads", hvilke "steiner", når kan du gå til en anstendig konditori og kjøpe håndverkskaramell med havsalt, for eksempel, eller elitesjokolade med chili? På den måten femti gram, gitt prisene på slike søtsaker og inntekt ...
Men jeg har et spørsmål - hvorfor i samme England fortsetter det å bli laget tradisjonelle, lyse og billige søtsaker i det tjueførste århundre, men her er vi ble igjen uten sine egne... Samtidig kom søtsaker til å erstatte dem i "økonomiklassen" av delikatesser, fra sammensetningen som det blir dårlig når leser ...